Elefantøyen

Turen videre til Koh Chang, som betyr elefantøyen, gikk smertefritt. For ca 45 kr per pers ble vi kjørt i "limousine" (les: minibuss) ombord på en tvilsom bilferge. Alt på denne fergen var fullstendig flatt, og det gynget godt og smalt både her og der underveis. Etter å ha lovet å kjøre oss til et "velly nice resort" som skulle koste 200 baht mindre enn det gjorde (men som fremdeles var latterlig billig) la vi skjebnen vår i hendene på sjåføren og lukket øynene i de bratteste bakkene. For her på øyen går det både oppover og nedover, men det verste var kanskje det siste stykket ned mot der vi skulle bo. "First gear only!" Fulgt av "Do NOT change gears!" 50 meter lenger nede i bakken.

Den første dagen var noe grå, og ble brukt til tusling og bytting av bungalower - vi hadde havnet helt i utkanten av stedet og måtte gå et godt stykke langs stranden hvis vi ville spise noen andre steder enn i hotellrestauranten eller shoppe. Siden det blir mørkt som i en sekk ca kl 19 virket ikke denne vandringen spesielt fristende. I ekte wannabe-backpackerånd gikk vi langs stranden med ryggsekkene våre.


"Sentrum" er en ca 5 km lang stripe, der det ligger hoteller på begge sider, restauranter, latterlig billige "beautysalonger" og små butikker med alt en turist trenger og ikke trenger.

De nye bungalowene vi fant, og fremdeles oppholder oss i, er stort sett likt utstyrt som de forrige, men litt mer sentralt plassert. Innkjørselen var litt våt da vi kom, men vi balanserte pent på de strategisk plasserte sandsekkene som lå i den ene grøften. ("'Praktisk", sa Torgeir, "men jeg lurer på hvorfor det ligger sandsekker så mange andre steder der det ikke er vått?"). Vårt nye tilholdssted heter Bamboo Bungalows og er relativt stille og fredelig. I tillegg til de menneskelige beboerene, er Bamboo også tilholdsstedet for to makelig anlagte katter og et ukjent antall hunder. Den svarte og hvite katten har fått navnet Adolf fordi han er en "Kitler" (Kitties that look like Hitler - han har en svart bart i det hvite ansiktet sitt). Etter at vi oppdaget Adolf kjærlig slikkende på en gråbrun katt, fikk hun straks navnet Eva. Adolf og Eva har en forkjærlighet for stolene på verandaen vår, og kan aller nådigst dele litt plass hvis vi skubber litt.

Når de basiske behovene er tilfredsstilt (air condition og eget bad) er vi stort sett fornøyde. Det vi ikke visste, men snart skulle oppdage var at det likevel var en alvorlig mangel....