Hvordan lukter våt elefant?

Den første kvelden da det begynte å regne tenkte vi at det nok var en av de berømmelige "nattregnbygene". Da vi våknet åtte timer senere hadde regnet tiltatt i styrke, og vi tenkte at den planlagte elefant-trekingen kom til å bli avlyst på grunn av det kraftige regnet. Se for deg forvirringen da en mann vasset bort til verandaen der vi satt og så på regnet for å hente oss. I beflippelsen glemte vi til og med å ta med myggmiddel (tabbe når man er på vei inn i jungelen), men det er en helt annen, og kløende historie. Turen gikk i lasteplanet på en pickup innover og innover til veien ble oransje gjørme og husene ble hytter kun holdt sammen av maling og godvilje.
Plutselig var det en indisk elefant utenfor lasteplanet - vi var fremme! Menneske-delen av beboerne i elefantleiren var minst like overrasket som oss over at vi kom - sjåføren vår hadde tydeligvis tatt en sjefsbeslutning. Elefantene tok det derimot med stoisk ro.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg ble en ananas kunstferdig skåret ut (det skulle du ha lært deg, mamma Bilka!) og to elefanter salet opp for ridetur i en farlig fart. De stakkars elefantførerene våre ble våte til skinnet på kun minutter. For oss tok det derimot noe lengre tid ettersom vi var utstyrt med hver vår paraply og dermed var relativt tørre på overkroppen en god stund. Det varte helt til det første lave treet kom og vi måtte slå ned paraplyene for å ikke dette av. Elefantførerene satt rett ovenfor ørene, med føttene delvis oppå ørene til dyrene. Kommandoene ble gitt både muntlig og gjennom føttende, så lenge føttene ristet betydde det at de skulle gå. Dersom kun den ene foten ble beveget var det et tegn til å svinge. Underveis sang de også for elefantene, mest sannsynlig bare for kosens skyld. Selv satt vi i en slags bærestol litt lengre oppå ryggen, med føttene hvilende mot nakken .Vi hadde hver vår elefant, som delvis konkurrerte om å gå først, og delvis var mest interessert i buskene langs veien. Torgeir sin elefant var spesielt opptatt av pinner, og hadde på et tidspunkt en grein i munnen og en i snabelen for å ha en reserve. Min foretrakk gress og småvekster.






Hele innlandet av øyen er en jungel, og nasjonalpark, der det vokser mye rart. På turen så vi bl.a. rambutan (en hårete frukt, som Torgeir fikk smake), ville bananer og mengder av pomelo (en ganske stor sitrusfrukt).


Denne noe absurde turen tok ca.1,5 time. Når man først er våt til skinnet kan man som kjent ikke bli særlig våtere, og ettersom regnet var relativt varmt var det ikke særlig plagsomt etter en stund. Torgeir prøvde å ta bilder, som overraskende nok ble ganske blurry på grunn av bevegelse, mens jeg satt og fniste for meg selv stort sett hele veien. Tilbake i leiren ble vi til vår forbauselse spurt om vi ville bade med elefantene også, som om de stakkars dyrene trengte mer vann! Vi takket pent nei, vi har badet hele veien. Å belønne de greie elefantene våre med mat var derimot et høydepunkt, de hadde overraskende varme og tørre snabler etter den lange turen. En bøtte med oppskåret ananas sto klar til oss, og ringene gikk fra hendene våre til elefantmunnen på et øyeblikk.
Alt i alt var dette en opplevelse vi nok aldri kommer til å glemme, kanskje spesielt på grunn av de absurde rammene rundt. Takk, tropiske regnstorm!

Tilbake til utgansgspunktet, hvordan lukter så en våt elefant? Overraskende nok er svaret fint lite, men de har veldig hårete rygger!