Kl 10.30 hoppet vi på minibussen som skulle bringe oss mot Koh Samet, vårt neste offer. I tillegg til oss var det fire andre passasjerer, inkludert et meget high-maintnance og limegrønt mor-datter par. Sjåføren manglet endel tenner og snakket ikke et ord engelsk. Etter noen timers kjøring, med et par stopp underveis ankom vi kaien i Ban Phe, der båten mot Koh Samet går fra. Det viste seg at sjåføren hadde misforstått fullstendig og ikke visste at vi skulle av der.Det var et heldig sammentreff at to par skulle PÅ minibussen der, ellers hadde vi havnet i Pattaya. Damen i billettluken ba oss sette oss ned og vente, båten gikk når det var kommet nok passasjerer. Torgeir synes dette var et fortryllende konsept. På fergekaien var det endel markedsboder der det ble solgt alt som tenkelig kan lages av skjell (inkludert et 1x1 meter stort bilde av det thailandske kongeparet rammet inn i skjell), og et ukjent antall ville hunder som var meget interessert i provianten vår. Igjen ble vi overrasket over overfloden av arbeidskraft - på en så stille dag var det fire damer i billettluken og tre stk i turistinformasjonen. Etter ca en times venting var antallet passasjerer oppe i 6, og båten var klar for å gå. Det var kanskje hakket for spennende å klatre over ripen på den innerste båten ved kaien for å komme over i den riktige båten med en stor ryggsekk, men ingen havnet i vannet. Vel fremme var det to båter å klatre over før føttene kom på fast land, men nå var vi jo trente sjøulker, og med litt langing av håndbaggasjen ble ingenting vått.
På kaien sto opptil flere "taxier" (pick-uper med benker på lasteplanet) klar for å plukke opp passasjerene fra båten, men vi valgte å bare gå selv. Det er ikke fordi vi er gjerrige, for transporten koster mellom 2 og 10 kr per person. Problemet var at vi ikke helt visste hvor vi skulle... Det var uansett fint å gå litt etter mange timer i bil og ventende på kaien, og godt å få en følelse av hvor store avstandene er. Koh Samet er et helt annet dyr enn Koh Chang. I forhold til elefantøyen er dette en pitte liten holme, og det er fullstendig mulig å utforske øyen til fots.
Øyen er formet som et slags komma. Havnen der båten legger til er helt i nord, og øyen er på sitt bredeste der. De fleste strendene ligger på øst-siden, mens det på østsiden er noen få, meget ekslusive (og dermed svindyre) resorter. Vi siktet mot den mer folkelige delen av øyen, der den første stranden er rett rundt en odde, ca 5 minutters gåtur fra havnen. Langs veien ligger en mengde butikker og små spisesteder. Store deler av øyen er en nasjonalpark, selv om lite annet en inngangsavgiften på 400 baht (ca 75 kr) per pers og skilt med oppfordringer om å ikke forsøple vitner om det etter all utbyggingen som har pågått de siste årene. Nasjonalpark-området starter rett før man kommer til den første stranden, som heter Hat Kai Saew. Der ble vi møtt av en søt liten "ranger" i en billettbod, som straks så på baggasjen vår at vi var nyankomne, og krevde inngangspenger. Deretter begynte strandpromenaden, og vår jakt på et ok sted å bo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar